Vaartun Hagebruksskole

Mannen bak hagebruksskolen var gründeren og idealisten Sedevard Leonard Solstad. Han var født 24. februar i 1861, og kom fra gården Solstad i Bindalen. I 1881 kom han til Steinkjer for å begynne på Statens Skogskole. Han ble etter hvert mest interessert i hagebruk, og skrev i 1889 en lærebok i hagestell. Han tok også etterutdanning innen hagebruk, og etter hvert ble han timelærer på Skogskolen og underviste også fra denne boka. I 1887 ble han fylkesgartner, eller Amtsgartner som det het da, planteskolebestyrer på Følstad, og senere på Hylla på Røra.

Mange skogstuter har funnet sin tilkommende på Steinkjer – det gjorde også herr Solstad. Han giftet seg med ei «ækt Steinkjerveitj» den 6. august i 1889. Det var Benedicte Karoline Olsen. Hun var født den 17. august 1860, og kom fra en stor søskenflokk, og ble farløs før hun var 5 år. Hun vokste opp hos fosterforeldre, et eldre ektepar, baker Løkke og kona. De kostet på henne utdannelse på Klæbu Seminar. Hun ble da lærerinne på folkeskolen i Steinkjer i 1882, og fortsatte i denne stillingen i 37 år, fram til 1919. Hun hadde da arbeid her også i tida mens Vårtun Hagebruksskole ble drevet.

Sedevard og Benedicte ble gift 6. august 1899, og fikk sin eneste sønn, Einar i 1892. De bosatte seg først i Kongensgata på Nordsida, der hvor Finnegården ligger i dag. (Einar Solstad ble etter hvert en dyktig dikter, les mer)

Så kjøpte paret i 1895 en trekantet parsell i Eggelia, og bygde villaen som ble hetende Vårtun. Dette var opprinnelig jordareal fra Egge gård, som kommunen hadde kjøpt i 1886, så det var kommunen som solgte tomten til Solstad. Der begynte de å dyrke planter, blomster og grønnsaker, og i avisene kunne det sees annonser om salg av grønt derfra allerede i 1896 – og da er det via henvendelse til gartner Iversen på Nordsiden.

Sedevard sendte i 1901 inn en velbegrunnet søknad til Stortinget, om å få starte med Hagebruksskole for kvinner på Vårtun. Søknaden ble anbefalt av Statsgartneren og bifalt av landbruksdepartementet. De fikk så et statlig bidrag på 4000,- det første året. Disse pengene skulle gå til drift, og ikke til anlegg, bygninger eller nye jordarealer.

Skolen skulle ha 10 elever, og kurset skulle vare i 7 mnd. Landbruksdirektøren skulle foreta opptaket av elevene, og velge ut og godkjenne sensorene. Så gikk alt veldig fort, og få måneder etter at søknaden var innvilget, var både internat og skolebygning, stall til 2 hester og flere drivhus på plass. Det var også ansatt gartner, kjørekar, folk på kjøkkenet, hjelpelærer med fler. De kjøpte da også mere jord, opp til hovedvegen med grenser Brattvammen og Heggelia. Dette ble til sammen 34 dekar, og parsellen fikk navnet Vårtun Øvre.

Nå var alt klart, og i mars 1901 kunne man lese i flere av aviser, blant annet Innherredsposten:

Havebruksskolen for kvinner paa Vaartun pr. Stenkjær

Begynner et 7 mndrs. Kursus 15de April. Teoretisk- praktisk undervisning i havebrug og fruktanvendelse, dertil regning og norsk m.v. Offentlig afgangsprøve. Fri undervisning og fritt opphold, (kost, værelse, lys og varme). Optagelsesbetingelser: fyldt 18 aar, attester for skolekundskaber og godt forhold, lægeattest for god helbred. Ansøgning inden 25de Mars til skolens bestyrer S.L. Solstad.

Skolen hadde da allerede fått mye oppmerksomhet i pressen, og jungeltelegrafen hadde nok også sørget for stor interesse. Dette med havebruksskole – forbeholdt vanlige kvinner – var noe nytt, og det vakte positiv respons fra mange hold. Det var mange flere søkere enn de som kom inn. Det første kullet hadde elever fra Tromsø, Bodø i nord til Tvedestrand i sør, ellers var 6 fra Trøndelag. Den geografiske spredningen ble enda større etter hvert, så skolen var for hele landet.

Det var ikke småtterier disse unge damene måtte befatte seg med i løpet av de 7 mnd de var på Vårtun, så mye fritid var det neppe. Her var det mange teoretiske fag som kjemi, norsk, regning, regnskapsførsel, vitaminer og jordbrunnslære. (krav til voksested for arter mm). Så var det en mengde praktiske fag: hønsehold og grisehus, drivbenker, drivhus og jordbearbeiding, kjøring av hest og hestehakke, soning, prikling, beskjæring, blomsterbinding, pakking av planter til forsendelse og laging av oppsatser til arrangementer, begravelser, brylluper mm. De måtte også lære seg å ta vare på frukt og bær, konservering og veksters bruk i husholdningen. Det sies at de som avla eksamen på Vårtun ble satt høyt, for de hadde som vi nå fikk et innblikk i innsikt i svært mye etter endt kurs.

Under avslutningsfesten i 1901 uttalte statsgartner Røvik at «Kvinderne ved at anvende og bringe videre hva de har lært under Kurset , vilde bidrage meget mere til fremme av Havedyrkningen i vort Land end Mændene». Rørvik var også sensor ved skolen. Alle elevkull takket både herr og fru Solstad under avslutningsfestene, så skolen var ikke bare Sedevards prosjekt. Fruen Benedicte var med i undervisningen på skolen og hjalp til med driften i all sin fritid. Benedicte skrev også en lærebok som kom ut i 1904: «Havesagers oppbevaring og anvendelse». Boka var på 116 sider og ble omtalt i mange aviser. Fru Solstad ble også oppnevnt til prisdommer i Gartneravdelingen under jubileumsutstillingen i Christiania i 1914.

Å drive skolen var ikke billig, og idealet med gratis skole varte bare i 7 år, fram til 1908. Da måtte elevene betale kr. 5,- pr. mnd, og måtte ha omgangsarbeid i huset en dag i uka. Med dette sparte de inn en ansatt, og jentene fikk erfaring i praktisk bruk av hagevekster i husholdningen. Skolen hadde også inntjening gjennom salg av det de dyrket og høstet på hagebruksskolen. Det finnes annonser i avisene på dette. Solstad startet eget utsalg i byen i 1905, i A. Klevens gård ved torvet. Senere flyttet butikken til Nordsia, til Lars Backs gård. Fra 1911 ga skolen ut egen katalog over sine produkter og priser, og der står 100 ulike arter av frukt, bærbusker, løvtrær, bartrær, prydbusker, slyngplanter og blomsterplanter. De hadde også ikke mindre enn 164 sorter frøpakker å tilby! Skolen fikk etter hvert bruk for mer areal til sine flerårige trær og vekster, og i 1908 leide de også 18 dekar på vestre side for Brattvammen.

I 1912 ble søkermassen til skolen så stor at det ble besluttet å utvide til 16 elever. Det var nærmere 40 søkere hvert år. De måtte da bygge ut internatet og skolebygningen, og denne ble da en etasje høyere. Solstad måtte selv betale for dette. I 1914 ble lengden på kurset økt fra 7 til 8 mnd, og flere fagområder kom til. Eksamen var i begynnelsen en dag, etter hvert to dager. En dag med teori, og en dag med praksis. Så ble det senere utvidet til fire dager. Det ble også etter hvert en kvinnelig sensor, som var lærerinne i husstell.

Nedgangen for Vårtun Hagebruksskole kom med dyrtiden både under og etter 1. verdenskrig. Staten bevilget alltid mindre enn Solstad søkte om for å opprettholde driften, og elevenes kostpenger ble økt til 15,- pr. mnd. I 19191 søkte Solstad om 13.060,- (rundt 4000,- mer enn året før), og Departementet svarte da med å øke kostpengene til 50,- pr. mnd. De ville da avvente landbrukskomiteens innstilling i saken, og det resulterte i at kostpengene ikke gikk opp. Ekteparet Solstad hadde lånt penger til oppyggingen av hele skolen, og drev tungt med å få endene til å møtes. Da Benedicte sluttet som lærer i folkeskolen i 1919, opphørte også hennes lønn derfra. Slitasjen på ekteparet ble tung, og Benedicte slet med sviktende helse.

Staten krevde utbygging og større skole, behovet var der, men kommunen avslo søknaden fra Solstad om kjøp av det 18 dekar store jordstykket på vestsiden av Brattvammen som de til nå hadde leid. De hadde ingen til å ta over etter driften heller, parets sønn Einar døde ung i 1918. Ingen andre meldte heller sin interesse for å videreføre skolen. – den var for lite lønnsom økonomisk. I 1923 ga staten kr. 21.400,-, men alt var blitt dyrere og Solstadparet hadde drevet med nesten idealistisk innsats – og endt opp med nesten 30.000,- i gjeld.

Det siste elevkullet gikk på skolen i 1926. Da hadde til sammen 337 unge damer tatt sin utdannelse på Vårtun. Det var mange som hadde sterke meninger om at skolen ble nedlagt, og det ble skrevet i avisene om dette. Skolen hadde jo også hatt en betydning nasjonalt sett.

Solstad drev så Vårtun Gartneri fram til 1930. Han døde i 1933, og kona Benedicte i 1935, og de ligger nå begravet ved Egge kirke.

Det er for ettertida tydelig at skoledrifta på Vårtun trakk til seg utdannede og engasjerte personer innenfor hagebruket. Dette har satt tydelige spor etter seg i distriktet: Mange hageanlegg og parker er knyttet til de fagfolk som arbeidet på Vårtun. Jernbaneparken i Steinkjer og hageanlegget ved fylkesmannsgården er eksempler på det.

Hva skjedde så med bygningsmassen etter at skolen opphørte?

Steinkjer kommune kjøpte Vårtun i 1934. Her har senere vært drevet gartneri, det har vært internat,  attføringsskole, husmorskole og ungdomsklubb.

I januar 1988 ble de tre husene som sto igjen på Vårtun brent ned i en brannøvelse. Nå står kun flaggstangfestet igjen. 

Se mange flotte bilder fra Vårtun her i bildearkivet til Egge historielag.

Les også om Vårtun i Steinkjerleksikonet.