Høvdingsetet Egge

Det historiske stedet

Gården Egge omtales som høvdingsete i Snorre Sturlasons kongesagaer, og i vikingtid skal mektige personer hatt sete her. Navngitte folk som Trond Haka, Olve på Egg, Kalv Arnesson og ikke minst Sigrid var sentrale skikkelser i striden mellom høvdingmakt og sentralmakt og mellom den hedenske og den kristne tro på 900 – 1000-tallet. Historiene til Snorre gir oss innblikk i blotingene på Mære der Eggehøvdingens posisjon får plass i norsk historie som en religiøs leder av seremonier og ritualer. 

Gravhaugene som fører fram mot gårdstunet er datert til vikingtid, og styrker antakelsen om at høvdinggården var plassert omtrent der hvor restene etter de siste husene på gården ligger i dag. Her finner vi de yngste hedenske gravene og i 1982 ble en av disse undersøkt. Den viste seg å være en båtgrav med en mannsperson som hadde fått med seg en anselig mengde gravgaver. Det ble funnet våpen, hesteutstyr, husholdningsartikler, spillebrikker og terninger. Det som gjør dette funnet til noe utenom det vanlige er det praktfulle sølvdekorerte sverdet. Så langt er det ikke funnet sverd med lignende ornamentikk i hele verden. Den nærmeste parallellen til sverdet er ei øks som er funnet i ei kammergrav fra Mammen på Jylland i Danmark. Denne øksa blir kalt Bjerringhøjøksa og grava den ble funnet i er tolket å tilhøre en i den nærmeste omgangskretsen til danskekongen Harald Blåtand. Bjerringehøjøksa er datert til 971 e.Kr, noe som passer godt med dateringen på båtgrava på Egge. Dekoren på Eggesverdet og Mammenøksa er så lik at begge våpnene trolig er laget i samme verksted, kanskje i Kong Harald Blåtands egen smie. Var det da slik at Eggehøvdingen var i kontakt med danskekongen, eller det kongelige miljø i Danmark på denne tiden? 

I løpet av en tusenårsperiode har rundt 50 graver blitt plassert langsetter den markante moreneryggen Eggevammen. Slike landskapsformer var ettertraktet som gravplasser i jernalderen, og med et åpent beitelandskap var gravmonumentene lett synlige fra flere kanter. Utsikten over byen er mektig, og kontrollen over tre elvemunninger og fjorden viser en strategisk plassering av gården. Snur du deg helt rundt, kan du skue utover et frodig jordbrukslandskap. Fram til i dag er 35 av gravminnene bevart. Kun en liten del av befolkningen ble hedret med slike gravminner etter sin død, og gravgavene som har kommet for dagen vitner om at Egge er et høvdingsete med svært lange tradisjoner. Kultkontinuiteten på Eggevammen uttrykkes ved at området brukes som gravsted også i vår egen samtid, der det side om side med nåtidens gravsteiner også står en bautastein innenfor kirkegårdsgjerdet. 

Høvdingsetet på Egge inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging er helt sentrale begreper. Og det var denne makta som rundt år 1000 ble utfordret gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette måtte nødvendigvis føre til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for. 

Motstanden mot rikskongedømmet sto særlig sterkt i det trønderske bondearistokratiet. For rikskongene var det helt nødvendig å nedkjempe denne trønderske høvdingmakta. Like klart var det at Eirik og Svein Jarl og senere Olve på Egge og Kalv Arnesson etter han, måtte stille seg i spissen for motstanden mot rikskongen etter som dette syntes å være den eneste måten bondearistokratiet kunne bevare sin posisjon på. Når kongen ville tvinge sin makt igjennom ble dette selvsagt oppfattet som en trussel, og Olve på Egge måtte bøte med livet da han ikke ville underkaste seg kongens vilje om å slutte med blotingen på Mære. 

Det er dette som danner det historiske bakteppet for begivenhetene på Stiklestad i 1030. Her nådde konflikten mellom høvdingmakt og kongedømme sitt klimaks. Olav Haraldsson kunne ikke vinne Norge uten å ta et oppgjør med de mektige bondehøvdingene i Trøndelag, som med frostatinglovens motstandsrettbestemmelser i den ene hånden, og Knut den mektiges penger i den andre, nødig ville gi slipp på posisjonene sine. Olav måtte nok en gang ta et oppgjør med Eggehøvdingen, denne gangen Kalv Arnesson, og vi vet alle hvordan det gikk. 

Fylkesmannsgården – det moderne Høvdingsetet

Da Fylkesmannsboligen i 1916 ble besluttet plassert i Eggelia fikk bygningen en beliggenhet som gjorde det mulig å løfte blikket ut over det landskapet som tidligere hadde gitt området dets makt. Den monumentale utformingen av bygningen er også i dag en påminnelse om Eggevammens lange historiske posisjon. I og omkring institusjonen Fylkesmannsgården har vi i nyere tid sett noen av denne periodens høvdinger som på ulike vis har spilt en vesentlig rolle i nasjonens historie. Enkeltmenneskers betydning for historiske prosesser er altså ikke noe som bare hører sagatiden til.  Historien om utviklingen i Nord-Trøndelag er blant annet et spørsmål om makt. Fylkesmannsgården kan stå som en legemliggjøring av minst tre aspekter ved makt, og alle tre aspektene er personifisert gjennom fylkesmannen. Det ene aspektet er makt utenfra, kanalisert gjennom statsapparatet. Denne makten er forankret i et statlig lovverk og vedtatt gjennom mer eller mindre demokratiske prosesser. I egenskap av statens tilsynsmann er det fylkesmannens oppgave å påtvinge regionen han har ansvar for, statens bestemmelser. 

Det andre aspektet er makt som blir utøvd som følge av demokratiske prosesser innen fylket. Fra formannskapslovens første tid ble det utøvd slik makt i stor stil i Nord-Trøndelag, noe som ga seg utslag i helseutbygging, vegutbygging, skolestell og kraftutbygging. I egenskap av å være den som satte vedtak ut i livet, var fylkesmannen helt fram til 1960-70-tallet den fremste representanten for fylkeskommunens autonome makt, grunnet på regionalt folkestyre. 

Det tredje aspektet med makt som kan representeres gjennom Fylkesmannsgården, er det vi kan kalle høvdingmakt. Høvdingmakt i vår moderne forstand er enkeltpersoners evne til å samle flertall bak en sak eller en idé, til å begeistre og reise en vilje til å gjennomføre saken, og til å påvirke andre beslutningstakere slik at saken får en løsning som samsvarer med ideen og folkeviljen. Fylkesmannen hadde aldri noe formelt grunnlag til å opptre som en slik høvding, men i praksis har det vist seg at han uformelt har hatt en posisjon som har gjort ham i stand til å samle, begeistre eller påvirke. Halvor Bache Guldahl, den første fylkesmann som holdt til i Fylkesmannsgården, er eksempel på en slik person. 

Høvdingsetet Egge – utviklingplanene for Egge Museum

I tillegg til å være benevnelsen på et historisk sted, benevner begrepet Høvdingsetet Egge de samlede utviklingsplanene for museumsområdet. Disse planene er under arbeid, og har startet med en konkretisering av Høvdingsetebegrepet og hva innholdet i en framtidig museumsvirksomhet skal være basert på. 

Vi har konkretisert innholdet gjennom å peke på to store fortellinger som definerer kjernevirksomheten på Egge – det som er unikt ved Egge som historisk sted. Dette er fortellingen om Høvdingsetet Egge i tida rundt år tusen, og fortellingen om Egge som moderne høvdingsete i tida rundt 1900. Begge disse nedslagsfeltene hviler på forståelsen av maktkontinuiteten på området, synliggjort gjennom kulturminnene. Begrepet makt blir essensielt i forståelsen av Høvdingsetet Egge, og er det begrepet som tar opp i seg den samlede tematikken knyttet til historien knyttet til tida rundt år 1000, tida rundt 1900 og dagsaktuell formidling knyttet til vår egen samtid. 

Kjernebegrepet for innholdet i Høvdingsetet Egge blir dermed makt, og knyttes opp til to hendelser på tidslinja: Begivenhetene før slaget på Stiklestad i 1030, og den politiske maktoppblomstring i Trøndelag generelt og på Egge spesielt på tidlig 1900-tall. På personnivå vil Sigrid på Egge, Kalv Arneson, Fredrikke Marie Qvam og Halvor Bache Guldahl være naturlige skikkelser å løfte fram. Disse er alle former for høvdinger i sin samtid, med vilje, mål og reformatorisk kraft i arbeidet med å endre samfunnet på så vel strukturnivå som mentalitetsmessig. På bakgrunn av dette foreslås følgende visjon for Høvdingsetet Egge: 

Høvdingsetet Egge – viljens vei mot ny tid. 

Høvdingsetet Egge skal vise hvordan mennesker med makt og vilje har stått for radikale samfunnsendringer gjennom kløktig forvaltning av makt og posisjon, i et fortidig og samtidig perspektiv. Vi skal også gjennom framtidsrettet formidling vise vei mot en ny tid, og visjonen rommer således også vår egen vilje til utvikling og formidling av fortidsmakt og samtidsmakt gjennom utviklingen av Høvdingsetet Egge. 

Det gjenstår å plukke de store fortellingene ned til mindre fortellinger, og å videre konkretisere hvordan fomidlingen av makthistorien kommer til uttrykk på Høvdingsetet Egge. Dette skal i det videre arbeidet ses i sammenheng med et nytt formidlingsbygg, som vil utgjøre rammene for de gode fortellingene om maktsenteret Egge, og om makt som fenomen i historisk og samtidig perspektiv.

Eggesverdet.jpg_189352207ølvisheim2