Det historiske stedet

Gården Egge omtales som høvdingsete i Snorre Sturlasons kongesagaer, og i vikingtid skal mektige personer hatt sete her. Navngitte folk som Trond Haka, Olve på Egg, Kalv Arnesson og ikke minst Sigrid var sentrale skikkelser i striden mellom høvdingmakt og sentralmakt og mellom den hedenske og den kristne tro på 900 – 1000-tallet. Historiene til Snorre gir oss innblikk i blotingene på Mære der Eggehøvdingens posisjon får plass i norsk historie som en religiøs leder av seremonier og ritualer.

Gravhaugene som fører fram mot gårdstunet er datert til vikingtid, og styrker antakelsen om at høvdinggården var plassert omtrent der hvor restene etter de siste husene på gården ligger i dag. Her finner vi de yngste hedenske gravene og i 1982 ble en av disse undersøkt. Den viste seg å være en båtgrav med en mannsperson som hadde fått med seg en anselig mengde gravgaver. Det er ikke usannsynlig at dette er grava til Trond Haka.Det ble funnet våpen, hesteutstyr, husholdningsartikler, spillebrikker og terninger. Det som gjør dette funnet til noe utenom det vanlige er det praktfulle sølvdekorerte sverdet. Så langt er det ikke funnet sverd med lignende ornamentikk i hele verden. Den nærmeste parallellen til sverdet er ei øks som er funnet i ei kammergrav fra Mammen på Jylland i Danmark. Denne øksa blir kalt Bjerringhøjøksa og grava den ble funnet i er tolket å tilhøre en i den nærmeste omgangskretsen til danskekongen Harald Blåtand. Bjerringehøjøksa er datert til 971 e.Kr, noe som passer godt med dateringen på båtgrava på Egge. Dekoren på Eggesverdet og Mammenøksa er så lik at begge våpnene trolig er laget i samme verksted, kanskje i Kong Harald Blåtands egen smie. Var det da slik at Eggehøvdingen var i kontakt med danskekongen, eller det kongelige miljø i Danmark på denne tiden?

I løpet av en tusenårsperiode har rundt 50 graver blitt plassert langsetter den markante moreneryggen Eggevammen. Slike landskapsformer var ettertraktet som gravplasser i jernalderen, og med et åpent beitelandskap var gravmonumentene lett synlige fra flere kanter. Utsikten over byen er mektig, og kontrollen over tre elvemunninger og fjorden viser en strategisk plassering av gården. Snur du deg helt rundt, kan du skue utover et frodig jordbrukslandskap. Fram til i dag er 35 av gravminnene bevart. Kun en liten del av befolkningen ble hedret med slike gravminner etter sin død, og gravgavene som har kommet for dagen vitner om at Egge er et høvdingsete med svært lange tradisjoner. Kultkontinuiteten på Eggevammen uttrykkes ved at området brukes som gravsted også i vår egen samtid, der det side om side med nåtidens gravsteiner også står en bautastein innenfor kirkegårdsgjerdet.

Høvdingsetet på Egge inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging er helt sentrale begreper. Og det var denne makta som rundt år 1000 ble utfordret gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette måtte nødvendigvis føre til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Motstanden mot rikskongedømmet sto særlig sterkt i det trønderske bondearistokratiet. For rikskongene var det helt nødvendig å nedkjempe denne trønderske høvdingmakta. Like klart var det at Eirik og Svein Jarl og senere Olve på Egge og Kalv Arnesson etter han, måtte stille seg i spissen for motstanden mot rikskongen etter som dette syntes å være den eneste måten bondearistokratiet kunne bevare sin posisjon på. Når kongen ville tvinge sin makt igjennom ble dette selvsagt oppfattet som en trussel, og Olve på Egge måtte bøte med livet da han ikke ville underkaste seg kongens vilje om å slutte med blotingen på Mære.

Det er dette som danner det historiske bakteppet for begivenhetene på Stiklestad i 1030. Her nådde konflikten mellom høvdingmakt og kongedømme sitt klimaks. Olav Haraldsson kunne ikke vinne Norge uten å ta et oppgjør med de mektige bondehøvdingene i Trøndelag, som med frostatinglovens motstandsrettbestemmelser i den ene hånden, og Knut den mektiges penger i den andre, nødig ville gi slipp på posisjonene sine. Olav måtte nok en gang ta et oppgjør med Eggehøvdingen, denne gangen Kalv Arnesson, og vi vet alle hvordan det gikk – i slaget på Stiklestad.